Barndommen

Jeg har hatt en fin barndom. Det er virkelig det jeg sitter igjen med. Jeg har en flott familie som alltid har støttet meg, venner som jeg har hatt det gøy med og aktiviteter jeg har trivdes i. Allikevel ble oppveksten det som skulle definere bildet jeg skapte av meg selv i mange år fremover.

Jeg var fra ung alder en gutt som likte mat og det så man kanskje også på meg. Jeg var ikke innenfor det man kaller normalen. Dette fikk jeg høre av enkelte av mine medelever og fra enkelte voksne i allerede ung alder. Jeg vil nok ikke anse meg selv som et offer for mobbing. Jeg var jo en sterk gutt, sterkest i klassen kanskje. Dette gjorde at jeg tok igjen fysisk mot de angrepene som kom min vei. Det gjorde ikke ting bedre, men jeg viste de at jeg ikke tolererte det.

Allikevel ville denne definisjonen følge meg videre. Guttene som slang kommentarer, jentene som avviste deg fordi du ikke var sånn de ville og de voksne som mente det var farlig at jeg var sånn. Disse tingene ble så vanlig at jeg startet å tro på det selv. 

Jeg deltok i lagidrett. Både fotball og håndball. Fotballen var i ung alder min kjærlighet, men det skulle vise seg at det var i håndballen jeg hadde talent. Dette førte til at jeg havnet inn på en seriøs satsning på håndballen og jeg var aktiv hver dag og opptill flere ganger om dagen. Det var en pressende situasjon med konkurranse om plasser og fokus på resultater. Det var en trener som var veldig flink til å påpeke at jeg ikke hadde kroppen til en toppidrettsutøver. Jeg latet som jeg ikke tok det til meg, jeg latet som hans vitser var morsomme, men det var jo bare vann på mølla for mitt selvbilde. Allikevel hevdet jeg meg og leverte, men skader og motivasjon gjorde det vanskelig å nå opp til maksimalt potensiale. 

Da håndballen og klisteret ble lagt på hylla til fordel for å dra i førstegangstjenesten, startet et kapittel som skulle gi meg lærdom som jeg bruker den dag i dag. 

Forsvaret

Førstegangstjenesten var et sjokk. Jeg hadde tråkket over på håndballbanen 2 uker før avreise og strukket det som var av sener i ankelen. Motivasjonen min var så høy for å være i Forsvaret og da jeg så folk ble sendt hjem for de undeligste ting, så måtte jeg bare gjøre en ting... Jeg måtte skjule min skade!

For de som ikke har vært i Forsvaret, så innebærer dette løping over alt. Til klasserom, til matsalen og så løper man litt også bare for å løpe. Dette var vanskelig for en som egentlig burde ligge på sofaen med beinet høyt. MEN det gikk! Jeg klarte meg gjennom rekruttperioden og mistet til og med noen kilo på veien! Viljestyrken og mine medsoldater hadde dratt meg til nye høyder!

Så kom jeg videre til Bergen og Haakonsvern! Jeg valgte landtjeneste da jeg synes felt var litt spennende. Dette betød at jeg skulle på øvelse som det første vi gjorde. Dette innebar sjokkvekking midt på natten, flere timers mars ut i skogen og ingen mat på 2 døgn. 

DETTE LÆRTE MEG ALT OM MIN PSYKE!

Jeg så ikke på meg selv som den sterkeste og jeg var redd for at kroppen min ikke var sterk nok for de fysiske utfordringene. Mange av de andre gutta virket selvsikre og hadde trent til å hevde seg for slike feltøvelser. Men det var gjerne akkurat disse som sprakk først. Noen av de sprekeste og sterkeste tok til tårer, flere trakk seg, men noen av oss.. hadde det gøy!

Jeg hadde det tøft, men jeg klarte det så mye bedre enn så mange andre. Jeg hadde overskudd, jeg kunne fokusere og jeg var plutselig en av de beste til noe! Det var en følelse jeg ikke hadde kjent mye på!

Allikevel var ikke dette det Forsvaret som skulle fortsette dette året. Jeg møtte en passiv tjeneste med store måltider og lite til ingen trening. Dette betød en ting for meg.. Vekten gikk opp! Da jeg gikk ut av Forsvaret var vekten høyere enn noen gang tidligere og dette var starten på det som skulle være den tøffeste perioden så langt i mitt liv!

Den mørkeste tiden

Da jeg kom hjem var det fokus på venner og morro. Dette innebar en del morsomme aktiviteter da jeg har aktive venner, men også en del festing. På dette tidspunktet fikk jeg en deltidsstilling på Intersport og bodde hos mor og far. Det var en komfortabel tilværelse, men en ekstremt nedbrytende tilværerlse. For en som egentlig trenger et liv med å søke utfordringer, oppnå suksesser og være sosial, så ble det stikk motsatt. Jeg jobbet og stilte opp, men jeg visste jo denne jobben ikke var min greie. Jeg var med venner og vi dro på byen, men her følte jeg meg avvist, lite sett og uviktig, som ofte endte at jeg snek meg hjem tidlig uten å si ifra til noen. Denne livsstilen førte til at hodet mitt havnet i det dypeste mørket noen gang. Tankene rullet og jeg fortalte meg selv om og om igjen...

"Jeg er ikke god nok. Jeg fortjener ikke at folk liker meg. Jeg skjønner ikke hvorfor de vil være venner med meg. Jeg kan ikke prate med henne for hun vil ikke prate med meg. Jeg kommer aldri til å få til noen ting. Mine venner er så mye bedre enn meg. Alle er så mye mer spennende enn meg. Jeg ser ekkel ut. Jeg er stygg. Jeg er feit. 
JEG BLIR IKKE SAVNET OM JEG DØR... VERDEN ER FOR GOD FOR MEG!"

Dette var mitt absolutt lavpunkt i livet. Perioden hvor alt var mørkest. Perioden ingen unge mennesker er helt klar for. Perioden mange dessverre faller bort. Dette kan være av ulike ting som for eksempel sorg, meningsløshet eller en utslettende selvfølelse. For meg var det ingen vei ut. Jeg hadde aldri lært meg å prosessere tanker og følelser. Alt gikk rundt som en ond sirkel og utslettet meg mer. Jeg visste ikke om jeg kom til å klare det. Jeg tenkte at dette kom til å ta livet av meg. Det var ingenting igjen av den engang glade gutten som bare ville være lykkelig.

Det lille vendepunktet

Så kom det plutselig, ut av ingenting et lite vendepunkt som skulle ta meg ut av det dypeste mørket. En kollega jeg hadde kom til meg på jobb og fortalte at en annen kollega synes jeg var kjekk. JEG var kjekk?! Og til den dag i dag så vet jeg ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg inviterte henne med på en fest! OG HUN SA JA! Jeg var så nervøs og redd for denne kvelden. Jeg hadde jo ingen erfaring med at jenter likte meg eller hvordan jeg skulle håndtere det! Men etter noen øl og kanskje noen syltynne sjekkereplikker, så tok jeg til motet og kysset henne! Og hun stakk ikke! Hun ville at jeg skulle gjøre det!! Herifra gikk alt på skinner. Vi startet med «dating». Fant på masse sammen og bare 6 måneder senere flyttet vi sammen til Oslo for å studere!

Jeg hadde nok hoppet over mange nødvendige steg her, men jeg følte meg jo bra i øyeblikket. Men jeg hadde jo ikke fått noe tro på meg selv eller endret bildet av hva jeg fortjente. Så i hodet mitt, så ville denne jenta på et eller annet tidspunkt forlate meg. Dette var en daglig frykt. Og det er herifra jeg har startet analysen av mitt eget hode, min mangel på kommunikasjonsferdigheter og min frykt for å falle tilbake til personen som sa «verden er for god for meg».

Dette definerte nok forholdet en del. Jeg hadde jo møtt ei jente som likte meg for den jeg var! Og alt jeg tenkte var at «hun kan jo ikke ha møtt så mange andre spennende mennesker». Det store problemet mitt var egentlig.. jeg klarte ikke prate med noen om dette. Jeg var jo en mann, jeg skulle ikke vise svakheter. Jeg trodde ikke på psykologer og deres yrke var bare tull. Jeg ville ikke bry noen med mine usle problemer. Min kjæreste hadde en partner som var utilgjengelig, lat, svak og redd. Hvem hadde vel swipet høyre på en slik bio? Men vi endte faktisk opp med å gifte oss og jeg ser tilbake på hele forholdet som en veldig lykkelig tid.

Jeg kom meg ut i jobb innen IT, hvor jeg raskt begynte å hevde meg. Jeg fikk en bredere sosial sirkel og jeg havnet i en atmosfære av mennesker som hadde mye til felles med meg. Men privat var det fortsatt mye den samme gutten med de samme tankene og som dømte seg selv etter hva han trodde omverden mente om han!

Jeg opplevde ulike sykdomssymptomer frem og tilbake. Ofte knyttet disse seg til overvekt og overspising/dårlig kosthold. Dette ga meg angst for at jeg ville få alvorlige sykdommer. Jeg husker jeg tenkte at «det er typisk meg å få kreft». Jeg var sikker på at jeg fortjente dette også, for jeg var svak som var tjukk. Dette dro jeg med også inn i hverdagen.

Kort tid etter bryllupet, så startet problemene som man aldri kom forbi. Jeg vil ikke si det var dramatisk eller noen som gjorde feil, men det gikk feil vei. Det begynte å skinne gjennom hva hun var sammen med og hvem jeg var.

Når man går ut av det eneste forholdet du har hatt noensinne etter 8 år, og personen du var før var en person som verken trodde på seg selv eller sin kapasitet til å danne relasjoner, så kan det fort bli veldig tungt. Jeg ønsket virkelig ikke meg tilbake og ville helst bare fikse det som var ødelagt. Noe som første til at JEG anbefalte at vi gikk til psykolog. Kort sagt hadde det veldig lite utfall på vårt forhold, men alt å si for meg og mitt forhold til psykologi.

Det store vendepunktet

Jeg gikk ut av forholdet livredd for hva som lå i vente for meg. Jeg var desperat etter å bare løse problemene foran meg og jeg ville bare ikke ha det vondt. Så da gjorde jeg det eneste jeg så som en mulighet. Jeg pratet med med mine venner! Det høres jo lett ut det, men for meg var dette første gangen jeg bare slapp ned muren og følte på alt som lå inni meg. All frykt, all angst og usikkerhet. Jeg gjorde dette til venner som faktisk ville lytte og som fikk meg til å se ting i perspektiv.

Dette førte til det som skulle være min reise til et bedre liv. Jeg startet i det små ved å tenke stort. «Jeg skal bli den beste versjonen av meg selv». Dette innebar 4 ulike mål.

1. Jeg skulle trene og spise slik at kroppen min ikke lenger var et hinder for de tingene jeg elsket
2. Jeg skulle bli mentalt sterk og tåle motgangen som ventet meg
3. Jeg skulle prestere på jobb og nå så langt jeg kunne
4. Jeg skulle føle at jeg fortjente å bli elsket og at verden er heldig som har meg

Denne vektreisen har det stått nok om i VG, så jeg skal ikke nevne den for mye. Den kan dere lese via lenker på denne nettsiden. Jeg vil prate om den mentale reisen her. For det er ting jeg ikke nevnte der også. Etter bruddet handlet mye om at jeg gjorde ting for å bli bedre, men i ettertid har jeg sett at det var kanskje mest å bli «bedre for andre». Det var ikke nødvendigvis hvordan jeg så meg selv, men hvordan andre så meg. Jeg ble jo tynnere og tynnere. Fysisk sterkere og sterkere. Dette ga jo resultater og jeg fikk en selvtillit igjen og utstråling. Jenter smilte til meg. TIL MEG! Jeg var jo i 100. Dette var jo alt jeg ønsket. Samtidig så var det mye selvutslettende oppførsel. Analyser frem og tilbake om da ting ikke gikk etter planen. Da var det gjerne meg det var noe galt med.

På et tidspunkt i denne reisen, så var jeg fortsatt ikke lykkelig. Jeg hadde det mye gøy, men jeg var ikke lykkelig. Så jeg begynte å lese bøker om lykke og følelser. Da ble jeg oppslukt. Noe som ga meg «driven» til å starte en prosess med meg selv. «Jeg skulle forske på meg selv». Dette innebar mer lesing, regelmessig psykolog og ulike virkemidler for å få det bedre.

Jeg er et utrolig følsomt menneske. Jeg er ekstrovert, hyperaktiv og følsom! Dette er en kombinasjon som gjør at du sjelden sitter stille hjemme. Dette er en tilstand som gjør at du har mange store høydepunkter, men også mange dype, dype daler. MEN det har jeg innsett. Det er slik livet mitt er. Jeg lykkes masse på en side, men så kan jeg falle dypt og feile et annet sted. Men jeg må være sterk nok til å håndtere motgang og sørge for at jeg får medgang igjen. Jeg tørr å tilgi meg selv for å gjøre feil. Jeg tørr å tilgi meg selv for nedturene og jeg klarer å reise meg igjen. Jeg har funnet ut at jeg har mange gode kvaliteter og at på enkelte ting så er jeg blant de beste! Jeg kan klare alt jeg setter meg som mål! ALT!

Det skjedde også profesjonelt. Jeg satt meg mål om å nå videre i karrieren. Jeg hadde jobbet som team-leder på et IT prosjekt. Jeg likte å være programmerer, men jeg elsket å jobbe med mennesker. Jeg hadde plutselig funnet min indre ro og verdi. Dette ga meg muligheten til å være interessert i andre mennesker. Så jeg fulgte denne veien. Jeg skulle bli leder! Jeg skulle bli leder i mitt firma. Og det tok ca. 4 måneder, så satt jeg der som leder for min egen avdeling i et av norges kanskje beste og største IT selskaper.

Tiden etter og hvem jeg har blitt

Det er vanskelig å beskrive han 21 åringen som ikke var god nok for verden, men han var ingen leder. Han var ingen motivator eller inspirasjon. Han hadde nok med å overleve samfunnspresset og å dra seg opp av sengen. Men denne gutten er ikke den samme lengre. Han er borte og erstattet med noen som er snillere med seg selv og som tror på seg selv. Den kontrasten er for meg den aller største og den som beskriver reisen best!

Da jeg nå var gjennom enda et brudd, så stod jeg i en helt annen situasjon enn mitt første. Jeg har jobbet med min mentale helse. Jeg var ikke avhengig av at det forholdet skulle fortsette bare fordi jeg var redd. Jeg vet at jeg klarer det og kommer meg frem til en ny opptur!

DET ER INGENTING SOM KAN KNEKKE MEG!

Og dette er ord jeg lever ved. Det høres kanskje urealistisk ut, men det gir meg masse! Det beskriver meg og det er min største styrke. Jeg er ikke redd for motgangen. Jeg har et støtteapparat, en ruting og en mental innsikt som gjør meg rustet for alt! Det er klart jeg har dårlige dager og jeg er veldig sårbar i enkelte situasjoner, men det er kortvarig. Jeg har funnet min styrke og min verdi. Jeg kan bidra med mine erfaringer for å hjelpe andre. Sammen kan vi finne veien til verdien og vekk fra redselen! Og sist, men ikke minst.....

VERDEN ER HELDIG SOM HAR MEG!!!